På øverste hylle

Jeg hørte en gang en fagperson som uttalte om en klient: Ja vedkommende kommer jo ikke til å kunne velge fra øverste hylle.

Jeg antar at fagpersonen mente en høyere akademisk utdanning, et yrke som krever mange år på skolebenken, og mengder av teori.

Men hva er egentlig øverste hylle? Er det virkelig å bli teolog, lege, psykolog, advokat, pilot?

Jeg kunne blitt noe av dette, hvis jeg ville. Jeg hadde evner og karakterer gode nok, men jeg gikk en annen vei. Jeg tok utdanning, litt hummer og kanari, og har hatt mange gode jobber, men i dag prøver jeg å leve av å formidle, skrive bøker og oppmuntre mennesker gjennom små skriblerier. Jeg er på en vei, og håper den bringer meg dit hen at jeg kan leve av det. Hvorfor velger jeg noe slikt, noe så usikkert. Jo fordi det gir meg så utrolig mye. Jeg liker det, jeg trives og jeg tror jeg er på den veien som Gud vil ha meg.

Jeg kunne valgt på øverste hylle og tjent 600.000, kanskje mer i året. Og tro meg, på dårlige dager ønsker jeg at jeg hadde gjort det. Hvorfor dro jeg ikke til NTH som læreren min anbefalte. Det er jo mangel på ingeniører og realfagslærere. Jeg kunne gjort det godt, men jeg valgte det ikke. Rett og slett fordi jeg ikke hadde lyst. Det var ikke mitt kall, ikke min vei.

Fra mitt ståsted og fra mitt perspektiv er det å kunne velge på øverste hylle å kunne velge det som gir deg glede, det som får frem det beste i deg, det som tenner gnisten i øynene og får tårene til å sprette. Og som kristen vil jeg si: Det som er kallet ditt, din livsoppgave. Det er å velge fra øverste hylle det. Og det flotte er at Han som gir deg kallet, han skapte deg og vet alt om deg. Han vil derfor sette deg i stand. Med eller uten de rette fagene, de rette karakterene. Med eller uten en diagnose, med eller uten en dramatisk fortid. Han vil gjøre det, det kan du være sikker på.

Hilsen Tone:-)

Stappfulle kirker

For tiden jobber jeg med et nytt bokprosjekt. Det er en barnebok for litt eldre barn: 10-13 år. Boken heter foreløpig: Løvenes fjell og er en dokumentarisk bok med småstykker fra egne opplevelser fra turen til et av verdens fattigste land. På turen traff jeg 12 barn på barnehjemmet My Home. Jeg dro på oppdagelsesferd på verdens vakreste strand, besøkte en kirke med blikktak, spise mango og laget party med barna på My Home.

Her er et av stykkene som kommer i boken.

Stappfulle kirker

I et av verdens fattigste land har de ikke svære katedraler eller hvitmalte kirker, men de har kirker. Ikke så fine å se på som de hjemme kanskje, men de er i alle fall stappfulle av mennesker.

I de kirkene jeg er innom her i Sierra Leone så roper presten så høyt inn i mikrofonen at jeg må holde for ørene en liten stund. Jeg tror han roper fordi han har noe viktig å si. Det høres ut som han har noe viktig å si, stort sett hele tiden.

Denne søndagen har Petal og meg bestemt oss for å bli med barna på My Home til kirken deres. Der er det ingen som synger forsiktige salmer. De roper, klapper og danser til sangene. De ber ikke stille heller. Alt har høy lyd.  På veggene henger det ikke malerier eller ikoner. Her er ingen vinduer med glassmosaikk. Men pyntet har de, både kirken og seg selv. Damene har vakre kjoler i fargerike mønstre. På veggene er det et rutemønstret stoff i hvitt og sort. Det er fint, men jeg blir litt svimmel av å se på det. Jeg ser heller rett frem på presten og hans medhjelpere. De har blanke sko og fine dresser med silkebånd over rygg og mage, nesten sånn som konger har.

Jeg forstår ikke språket, jeg svetter, ikke bare litt, det renner fra panna. Her er ingen aircondition. Jeg drikker vann og bruker hendene som vifte. Frem og tilbake.

Plutselig er det noen som prikker meg og Petal på skulderen. Vi må gå frem forklarer de på engelsk. Presten har fått høre at vi er gjester og synes det er så bra at Petal og familien har startet barnehjem. Menigheten synes det er hyggelig at vi er der på besøk og de vil gjerne be for oss. Jeg synes det er litt flaut, men jeg må jo gå frem. Presten ber for framtiden vår og ønsker at Gud skal gi oss alt godt.

Mens jeg står der fremme og hører, så tenker jeg på mange ting. Veldig mange ting.

Jeg tenker på at det er uvant å se så fulle kirker, og at det er litt overraskende at noen som har så lite ber til Gud om å gi oss som har så mye, enda mer. Jeg tenker at de som har lite ofte er flinkere til å tenke på andre, enn de som har mye.

Jeg tenker at det er litt flaut at vi har så mange flotte kirker hjemme i Norge, og at noen av dem står nesten tomme.

Presten ber en lang bønn for oss. En liten gutt kikker på meg, som om han tenker, hvem er du? Jeg smiler til ham. Han smiler tilbake.

Jeg tenker at om jeg kunne velge, så ville jeg heller gå til kirke i et stappfullt skur, enn i en tom katedral.

Tone

En god latter...

Vi sitter i bilen, datteren min og jeg.Vi er på vei til et eller annet. Jeg husker ikke helt hva, men jeg husker at det hadde vært litt hektisk før vi kom oss avgårde. Litt amper stemning kan du si, og vi var ikke i så veldig godt humør noen av oss. Plutselig sier jeg et eller annet som datteren min synes er så utrolig morsomt, og hun begynner å le. Jeg kjenner at jeg må ta et valg. Skal jeg fortsette å være sur og streng eller se det komiske i situasjonen. Jeg velger det siste, og så er vi i gang. Vi ler og ler. Og når først krampa tar deg, så ler du av alt. 

David Shankbone / Foter.com / CC BY-SA

Når latteren roer seg er uoverensstemmelsene bleknet litt. Jeg skjønner at jeg maser litt vel mye, og vi får snakket sammen, men mest av alt ler vi.

Vi har hatt mange slike morsomme stunder i familien. Og når jeg tenker tilbake på egen ungdomstid og tiden som ung voksen så husker jeg best av alt de gode stundene rundt bordet hjemme, hvor vi lo. Vi mimret og delte gode minner, og latteren satt løst. Det er så utrolig befriende å le. Det letter på tungsinnet og problemene flyr nærmest avgårde med latteren. Vi ser ting på en annen måte. Problemene virker ikke så alvorlige lenger.

Jeg tror vi hadde løst mange ting ved å le litt mer. Ikke bare forlenger den livet sies det, men jeg tror den skaper større grobunn for kjærligheten. Både mellom søsken, mellom foreldre og barn, og mellom ektefellene. Dersom vi kan le sammen er det vanskeligere å henge seg opp i filleting. Dersom vi ler sammen er det enklere å se et større bilde, lettere å se muligheter.

Jeg elsker å le, sammen med mannen min, sammen med barna mine, og sammen med venner. Og jeg elsker fruktene av den gode latteren. Kjenner du det trekker litt i smilebåndet. Sett i gang, til krampa tar deg.

Tone                                

www.livtilord.com    

post@livtilord.com                                                           

Mor,far og barn

Fra stuen hører jeg yngste jenta vår og venninnen deler ut roller. De har tatt frem en haug med dukker og leker den berømte leken: mor, far og barn. Jeg husker faktisk tilbake til egen barndom, at vi lekte denne herlige leken. Noen ganger utvider de rollespillet til å omfatte venner og besteforeldre, men kjernefamilien er alltid utgangspunktet for leken.

Min mann og jeg har besøkt flere barnehjem rundt om i verden, og alle steder ser vi det samme. Uten at barna selv kjenner begrepet kjernefamilie, så er det det de ønsker seg. De vil ha en mamma og en pappa. Mor og far. Men selv om en har en mor og far, så er det ikke sikkert at de er tilstede. Og selv om de er tilstede er det ikke sikkert at de er nær. Det vil gi savn og påvirke deg på en eller annen måte.

Fra stuen hører jeg krangel. Jeg går inn for å høre hva det er, og jentene ler og sier at de bare leker med dukkene sine. De må løse problemer, bli venner, finne ut av det. Det må vi også. Hvordan kan vi lære barna våre og ordne opp i konflikter, holde sammen, tilgi, være nær, dersom vi ikke klarer det. Vi skulle gjøre alt som står i vår makt for å skape en familie som holder sammen og har det godt. Barna fortjener det, Gud har bedt oss om det og vi vil bli velsignet av det. Kjernefamilien er den minste ”celle” vi har fått til å fungere sammen. I denne kjernen utfordres vi på alle områder i livet. Her kan vi praktisere alt det Jesus lærte oss. Hvis vi ikke klarer å omgås hverandre her, finne løsninger og bli venner, hvorfor i all verden tror vi at vi skal klare det bedre i andre relasjoner og sammenhenger.

Fra stuen hører jeg plutselig latter. Krangelen er over. Mor, far og barn har funnet løsninger.

TONE DALHAUG  post@livtilord.com