Tid for sjøsetting

Fra en liten bærbar radio høres populærmusikk fra 80-tallet. Jeg hører også lyden av sandpapir som pusser slitt lakk på treverk. Presenningen som har stått der gjennom vinteren er tatt bort og den gylne tresnekka venter bare på å bli ferdig. Innimellom trærne står båten godt beskyttet mot vær og vind.

Jeg har i mange år sett denne vakre trebåten stå der, litt gjemt innimellom løvtrærne. Med presenning om vinteren, åpen og innbydende om våren og sommeren. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett båten sjøsatt. Den har liksom alltid stått der innimellom trærne. Den står fint der, men den blir jo ikke brukt til det den var tenkt til.

Den får ikke oppleve den friske sjøbrisen, fangsten av fersk makrell, svaberg, sjø som glitrer i solen og bølgeskvulp en rolig sommerkveld. Det kan hende eieren har tatt på seg et skikkelig renoveringsprosjekt som tar år, eller kanskje har båten blitt gutterommet hvor han får være alene og gjøre det han liker aller best, lytte til radioen og pusse tre, mens han tar seg en kaffekopp i    ny og ne.

Men båten som har stått der, år etter år, ga meg noen tanker om oss mennesker. En felle vi kan gå i. Vi har et oppdrag, et kall, kanskje har du en fått en profeti over livet ditt eller kjenner en sterk drøm presse på, men så skjer det ingen ting. Vi lammes litt og blir stående der og pusser og pusser år etter år. Vi blir liksom aldri klar, vi venter på den perfekte tiden, den spesielle og overbevisende bekreftelsen. Kanskje skal vi bare bli litt flinkere først, litt friskere, litt slankere, litt mer opplagt. Kanskje aksepterer vi bare at frykten er der, som om den ikke kan overvinnes.

Men nå er det altså tid for sjøsetting. Du har pusset og ventet lenge nok nå. Den perfekte tiden kommer sjeldent. Så se å få båten sjøsatt.

Illustratør Heidi S. Hansen