Julen i Santiago

JEG SITTER og ser på et blinkende plastjuletre. I toppen skinner en stjerne. Klokken er halv ett om natten. Trafikken ute har roet seg og den intense varmen har sluppet taket for noen timer. Det tomme, trøtte blikket mitt fanger inn julestjerna i toppen av treet. Jeg snur meg mot mannen min og sier: Det er jo snart jul. Vi kommer ikke hjem til jul. Skuffelsen ligger tydelig innbakt i ordene jeg sier, og i ett nu får jeg en hel preken i fanget mitt. 

VI ER I CHILE og henter lillesøster. Ei skjønn jente på 8 år. Det er desember 2008. Vi har vært her i 6 uker allerede, med fire barn, vært igjennom rettsprosesser, ventet, flyttet ut og inn av leiligheter, vært syke, strevet oss frem på spansk, fått nye venner, erfart fem jordskjelv og svaiende bygninger og er kjempeslitne. Rett før jul reiser våre nye venner til USA og vi kjenner oss utrolig ensomme og forlatt akkurat da. Midt i millionbyen Santiago sitter en familie som nettopp er blitt seks og venter på ubestemt tid. Vi trodde alle at vi skulle komme hjem til jul. Til snøen, duftene, familien og den lille hunden vår. Ja alt vi var så glad i. Barna kjenner skuffelsen og vi kjenner oss slitne.

JEG SITTER og ser på julestjerna og berøres plutselig sterkt av Den Hellige Ånd. Jeg får tanker som setter det hele i et nytt perspektiv. For 2000 år siden forlot Jesus, Guds sønn, sin himmelske herlighet for å bli født i en liten stall. Han forlot det kjente og kjære, det trygge og vakre for å leve et kort liv på jorden. Han forlot det for å bli spottet og hånet, for å dø en pinefull død. For å overvinne den onde og oppstå igjen. Det gjorde han frivillig for deg og meg. Han ofret noe for at vi skulle få en fremtid. I det øyeblikket så jeg at vi som familie kunne ofre en jul i Norge for at jenta vår skulle få en fremtid, det hun ønsket seg aller mest, en familie. Det ble så klart for meg at jul også handler om å ofre noe, forsake noe. Det ble en viktig erfaring, en god jul og en god preken for oss alle.