Kirkeklokkene slår. Fire voksne menn og to unge gutter, pent kledd, reiser seg. De går bort til den hvite kisten og tar tak i hvert sitt håndtak. De løfter forsiktig og bærer sin far og bestefar ut av kirkerommet og ut i den kjølige vinterdagen.
 |
| Foto: Tone Dalhaug |
DEN NÆRMESTE familien følger etter. Det er trist, men også en fin og verdig avslutning på bestefar og svigerfar sitt liv her på jord. Det blir så sterkt for meg i det vi går nedover mot gravplassen, å se de fire sønnene og to av sønnesønnene bære kisten med far oppi. En gang var det disse sønnene som ble båret inn i denne verden av sin far og mor. Nå er det sønnene som bærer sin far ut av denne verden.
NEDOVER BAKKEN går vi. Kisten er satt på hjul og trilles rolig på grusen som er lagt ut på det isete underlaget. Jeg tenker at det er fint at sønner og sønnesønner bærer sin far til det siste hvilestedet før himmelen. Ikke alle har sønner som kan bære dem slik. Det er heller ikke alle som har en far eller mor som bærer dem inn i livet.
NEDE VED gravplassen legger barnebarna røde roser på kisten. Tolv stykker blir det. Vi gråter, barna gråter. Oppi kisten ligger minner. Bilder, fortellinger og avskjedsord til bestefar. Ikke alle som ligger i en kiste har noen som feller tårer for dem. Ikke alle får minner og ord med seg i kisten.
JORD LEGGES PÅ, ord sies og en sang synges. Klemmer gis, omsorg vises. Ikke alle opplever å stå sammen og bli båret av hverandre i en slik stund. I Bibelen står det: Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov. Står du i en sorg og kjenner at du skulle vært den som ble båret, så vit at Jesus sier til deg akkurat nå: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Når du ikke klarer å bære, så bærer Jesus deg.
Tone Dalhaug post@livtilord.com
