søndag 24. februar 2013

Mor,far og barn


Fra stuen hører jeg yngste jenta vår og venninnen deler ut roller. De har tatt frem en haug med dukker og leker den berømte leken: mor, far og barn. Jeg husker faktisk tilbake til egen barndom, at vi lekte denne herlige leken. Noen ganger utvider de rollespillet til å omfatte venner og besteforeldre, men kjernefamilien er alltid utgangspunktet for leken.

Min mann og jeg har besøkt flere barnehjem rundt om i verden, og alle steder ser vi det samme. Uten at barna selv kjenner begrepet kjernefamilie, så er det det de ønsker seg. De vil ha en mamma og en pappa. Mor og far. Men selv om en har en mor og far, så er det ikke sikkert at de er tilstede. Og selv om de er tilstede er det ikke sikkert at de er nær. Det vil gi savn og påvirke deg på en eller annen måte.

Fra stuen hører jeg krangel. Jeg går inn for å høre hva det er, og jentene ler og sier at de bare leker med dukkene sine. De må løse problemer, bli venner, finne ut av det. Det må vi også. Hvordan kan vi lære barna våre og ordne opp i konflikter, holde sammen, tilgi, være nær, dersom vi ikke klarer det. Vi skulle gjøre alt som står i vår makt for å skape en familie som holder sammen og har det godt. Barna fortjener det, Gud har bedt oss om det og vi vil bli velsignet av det. Kjernefamilien er den minste ”celle” vi har fått til å fungere sammen. I denne kjernen utfordres vi på alle områder i livet. Her kan vi praktisere alt det Jesus lærte oss. Hvis vi ikke klarer å omgås hverandre her, finne løsninger og bli venner, hvorfor i all verden tror vi at vi skal klare det bedre i andre relasjoner og sammenhenger.

Fra stuen hører jeg plutselig latter. Krangelen er over. Mor, far og barn har funnet løsninger.

TONE DALHAUG  post@livtilord.com

fredag 8. februar 2013

Når grunntonen er feil


I familien vår innledet vi vinterferien med hyttetur og ski.

Med en fullstappet bil kjørte vi forventningsfulle av gårde fredags kvelden. Skiutsyr til enhver anledning var med.

Lørdag morgen våknet vi til strålende sol. Langrennsturen kom til å bli en suksess, ingen tvil om det. Tante og fettere var også med. Men hva i all verden?

 - ER IKKE STAVENE MINE MED! Ropte jeg nærmest vantro. Det var jo det siste jeg spurte om før vi dro ” Har vi sjekket at alle har skiutstyr med ”. Langrennstur uten staver? Ja, det blir som å reise utenlands uten pass og bankkort.

Det lå noen slalåmstaver i bilen, men å gå mange kilometer med 90 graders vinkel i ryggen var uaktuelt. Min søster kom til og ville ofre seg, men det vart da ikke aktuelt. Det var jo ikke hennes feil. Min mann og jeg, i alle fall jeg, måtte ha en diskusjonsrunde på hvordan denne tragedien kunne oppstå. Men forholdsvis raskt innså vi at det ikke brakte oss videre. Med kreative løsninger ble det en fantastisk skitur likevel, men for noen ektepar kan slike episoder bli dråpen som.., ja du skjønner.

Hva er det som gjør at noen haler inn seieren da? Jeg tror det handler om å ha en ren grunntone i ekteskapet. Du vet om du skal spille en dur på pianoet så må grunntonen være riktig for at resten skal låte bra. Om den første fingeren treffer feil, hjelper det ikke hvor bra de andre står, det blir bare feil dur uansett. Kjenner dere at det skurrer i relasjonen. Er det vanskelig å slippe taket etter episoder. Jobb med grunntonen. Let etter det som opprinnelig var der. Snakk sammen, rens opp, finn respekten igjen. Om nødvendig, stem hele pianoet. Da er det mye lettere å justere feilslagene.