Mor,far og barn

Fra stuen hører jeg yngste jenta vår og venninnen deler ut roller. De har tatt frem en haug med dukker og leker den berømte leken: mor, far og barn. Jeg husker faktisk tilbake til egen barndom, at vi lekte denne herlige leken. Noen ganger utvider de rollespillet til å omfatte venner og besteforeldre, men kjernefamilien er alltid utgangspunktet for leken.

Min mann og jeg har besøkt flere barnehjem rundt om i verden, og alle steder ser vi det samme. Uten at barna selv kjenner begrepet kjernefamilie, så er det det de ønsker seg. De vil ha en mamma og en pappa. Mor og far. Men selv om en har en mor og far, så er det ikke sikkert at de er tilstede. Og selv om de er tilstede er det ikke sikkert at de er nær. Det vil gi savn og påvirke deg på en eller annen måte.

Fra stuen hører jeg krangel. Jeg går inn for å høre hva det er, og jentene ler og sier at de bare leker med dukkene sine. De må løse problemer, bli venner, finne ut av det. Det må vi også. Hvordan kan vi lære barna våre og ordne opp i konflikter, holde sammen, tilgi, være nær, dersom vi ikke klarer det. Vi skulle gjøre alt som står i vår makt for å skape en familie som holder sammen og har det godt. Barna fortjener det, Gud har bedt oss om det og vi vil bli velsignet av det. Kjernefamilien er den minste ”celle” vi har fått til å fungere sammen. I denne kjernen utfordres vi på alle områder i livet. Her kan vi praktisere alt det Jesus lærte oss. Hvis vi ikke klarer å omgås hverandre her, finne løsninger og bli venner, hvorfor i all verden tror vi at vi skal klare det bedre i andre relasjoner og sammenhenger.

Fra stuen hører jeg plutselig latter. Krangelen er over. Mor, far og barn har funnet løsninger.

TONE DALHAUG  post@livtilord.com

Når grunntonen er feil

I familien vår innledet vi vinterferien med hyttetur og ski.

Med en fullstappet bil kjørte vi forventningsfulle av gårde fredags kvelden. Skiutsyr til enhver anledning var med.

Lørdag morgen våknet vi til strålende sol. Langrennsturen kom til å bli en suksess, ingen tvil om det. Tante og fettere var også med. Men hva i all verden?

 - ER IKKE STAVENE MINE MED! Ropte jeg nærmest vantro. Det var jo det siste jeg spurte om før vi dro ” Har vi sjekket at alle har skiutstyr med ”. Langrennstur uten staver? Ja, det blir som å reise utenlands uten pass og bankkort.

Det lå noen slalåmstaver i bilen, men å gå mange kilometer med 90 graders vinkel i ryggen var uaktuelt. Min søster kom til og ville ofre seg, men det vart da ikke aktuelt. Det var jo ikke hennes feil. Min mann og jeg, i alle fall jeg, måtte ha en diskusjonsrunde på hvordan denne tragedien kunne oppstå. Men forholdsvis raskt innså vi at det ikke brakte oss videre. Med kreative løsninger ble det en fantastisk skitur likevel, men for noen ektepar kan slike episoder bli dråpen som.., ja du skjønner.

Hva er det som gjør at noen haler inn seieren da? Jeg tror det handler om å ha en ren grunntone i ekteskapet. Du vet om du skal spille en dur på pianoet så må grunntonen være riktig for at resten skal låte bra. Om den første fingeren treffer feil, hjelper det ikke hvor bra de andre står, det blir bare feil dur uansett. Kjenner dere at det skurrer i relasjonen. Er det vanskelig å slippe taket etter episoder. Jobb med grunntonen. Let etter det som opprinnelig var der. Snakk sammen, rens opp, finn respekten igjen. Om nødvendig, stem hele pianoet. Da er det mye lettere å justere feilslagene.

 

Tid for sjøsetting

Fra en liten bærbar radio høres populærmusikk fra 80-tallet. Jeg hører også lyden av sandpapir som pusser slitt lakk på treverk. Presenningen som har stått der gjennom vinteren er tatt bort og den gylne tresnekka venter bare på å bli ferdig. Innimellom trærne står båten godt beskyttet mot vær og vind.

Jeg har i mange år sett denne vakre trebåten stå der, litt gjemt innimellom løvtrærne. Med presenning om vinteren, åpen og innbydende om våren og sommeren. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett båten sjøsatt. Den har liksom alltid stått der innimellom trærne. Den står fint der, men den blir jo ikke brukt til det den var tenkt til.

Den får ikke oppleve den friske sjøbrisen, fangsten av fersk makrell, svaberg, sjø som glitrer i solen og bølgeskvulp en rolig sommerkveld. Det kan hende eieren har tatt på seg et skikkelig renoveringsprosjekt som tar år, eller kanskje har båten blitt gutterommet hvor han får være alene og gjøre det han liker aller best, lytte til radioen og pusse tre, mens han tar seg en kaffekopp i    ny og ne.

Men båten som har stått der, år etter år, ga meg noen tanker om oss mennesker. En felle vi kan gå i. Vi har et oppdrag, et kall, kanskje har du en fått en profeti over livet ditt eller kjenner en sterk drøm presse på, men så skjer det ingen ting. Vi lammes litt og blir stående der og pusser og pusser år etter år. Vi blir liksom aldri klar, vi venter på den perfekte tiden, den spesielle og overbevisende bekreftelsen. Kanskje skal vi bare bli litt flinkere først, litt friskere, litt slankere, litt mer opplagt. Kanskje aksepterer vi bare at frykten er der, som om den ikke kan overvinnes.

Men nå er det altså tid for sjøsetting. Du har pusset og ventet lenge nok nå. Den perfekte tiden kommer sjeldent. Så se å få båten sjøsatt.

Illustratør Heidi S. Hansen

Å bli båret

Kirkeklokkene slår. Fire voksne menn og to unge gutter, pent kledd, reiser seg. De går bort til den hvite kisten og tar tak i hvert sitt håndtak. De løfter forsiktig og bærer sin far og bestefar ut av kirkerommet og ut i den kjølige vinterdagen.



Foto: Tone Dalhaug



DEN NÆRMESTE familien følger etter. Det er trist, men også en fin og verdig avslutning på bestefar og svigerfar sitt liv her på jord. Det blir så sterkt for meg i det vi går nedover mot gravplassen, å se de fire sønnene og to av sønnesønnene bære kisten med far oppi. En gang var det disse sønnene som ble båret inn i denne verden av sin far og mor. Nå er det sønnene som bærer sin far ut av denne verden.

NEDOVER BAKKEN går vi. Kisten er satt på hjul og trilles rolig på grusen som er lagt ut på det isete underlaget. Jeg tenker at det er fint at sønner og sønnesønner bærer sin far til det siste hvilestedet før himmelen. Ikke alle har sønner som kan bære dem slik. Det er heller ikke alle som har en far eller mor som bærer dem inn i livet.

NEDE VED gravplassen legger barnebarna røde roser på kisten. Tolv stykker blir det. Vi gråter, barna gråter. Oppi kisten ligger minner. Bilder, fortellinger og avskjedsord til bestefar. Ikke alle som ligger i en kiste har noen som feller tårer for dem. Ikke alle får minner og ord med seg i kisten.

JORD LEGGES PÅ, ord sies og en sang synges. Klemmer gis, omsorg vises. Ikke alle opplever å stå sammen og bli båret av hverandre i en slik stund. I Bibelen står det: Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov. Står du i en sorg og kjenner at du skulle vært den som ble båret, så vit at Jesus sier til deg akkurat nå: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Når du ikke klarer å bære, så bærer Jesus deg.  

Tone Dalhaug   post@livtilord.com