Julen i Santiago

JEG SITTER og ser på et blinkende plastjuletre. I toppen skinner en stjerne. Klokken er halv ett om natten. Trafikken ute har roet seg og den intense varmen har sluppet taket for noen timer. Det tomme, trøtte blikket mitt fanger inn julestjerna i toppen av treet. Jeg snur meg mot mannen min og sier: Det er jo snart jul. Vi kommer ikke hjem til jul. Skuffelsen ligger tydelig innbakt i ordene jeg sier, og i ett nu får jeg en hel preken i fanget mitt. 

VI ER I CHILE og henter lillesøster. Ei skjønn jente på 8 år. Det er desember 2008. Vi har vært her i 6 uker allerede, med fire barn, vært igjennom rettsprosesser, ventet, flyttet ut og inn av leiligheter, vært syke, strevet oss frem på spansk, fått nye venner, erfart fem jordskjelv og svaiende bygninger og er kjempeslitne. Rett før jul reiser våre nye venner til USA og vi kjenner oss utrolig ensomme og forlatt akkurat da. Midt i millionbyen Santiago sitter en familie som nettopp er blitt seks og venter på ubestemt tid. Vi trodde alle at vi skulle komme hjem til jul. Til snøen, duftene, familien og den lille hunden vår. Ja alt vi var så glad i. Barna kjenner skuffelsen og vi kjenner oss slitne.

JEG SITTER og ser på julestjerna og berøres plutselig sterkt av Den Hellige Ånd. Jeg får tanker som setter det hele i et nytt perspektiv. For 2000 år siden forlot Jesus, Guds sønn, sin himmelske herlighet for å bli født i en liten stall. Han forlot det kjente og kjære, det trygge og vakre for å leve et kort liv på jorden. Han forlot det for å bli spottet og hånet, for å dø en pinefull død. For å overvinne den onde og oppstå igjen. Det gjorde han frivillig for deg og meg. Han ofret noe for at vi skulle få en fremtid. I det øyeblikket så jeg at vi som familie kunne ofre en jul i Norge for at jenta vår skulle få en fremtid, det hun ønsket seg aller mest, en familie. Det ble så klart for meg at jul også handler om å ofre noe, forsake noe. Det ble en viktig erfaring, en god jul og en god preken for oss alle.

Å tro på det usanselige




© Flickr user Thowra_uk

Det er umulig å tro på noe jeg ikke kjenner, sanser eller ser var det en person som sa til meg for ikke så lenge siden. Selv mente h*n å være sikker på at Gud ikke fantes, nettopp fordi personen ikke kunne se noe til Ham. I programmet: På Tro og Are, skulle også ateisten Are se om han kunne sanse Gud på en eller annen måte blant pinsevenner. Hans opplevelse underveis var at han ikke merket noe og følte seg litt utenfor fortalte han. I avslutningen konkluderte han med fortsatt å være ateist.

Å SANSE det en troende sanser når man ikke tror selv er vanskelig. Men er det mulig å tro at noe du selv ikke sanser likevel kan være sant? Vi vet jo i dag at det er en rekke ting mennesket ikke kan sanse, men som likevel er sanne. De fleste vet at hvalen kan høre frekvenser som det menneskelige øret ikke kan høre. Vi vet at der finnes lys som øye ikke kan se, men som spesielle tekniske instrumenter kan oppfatte. At hunder kan kjenne dufter som vi ikke har muligheten til å sanse er også sant. Det er derfor vi har sporhunder.

                                                                         

DET BLIR dermed tullete av meg å avfeie hunden min når den prøver å fortelle meg at det ligger noe fantastisk deilig på jordet der borte. Bare innbilning kan jeg si. Jeg hverken ser eller lukter noe som helst. Er jeg derimot villig til å undersøke saken nærmere og la hunden lede meg vil jeg snart se at den hadde helt rett. En deilig, inntørka loffskive med skinke på ligger godt gjemt under noen gresstuster ute på jordet. Den sanser noe jeg ikke kan sanse.

I EN virkelig samtale jeg fikk referert var det en kristen og en ateist som sto og pratet sammen. Den kristne spurte ateisten: Vet du alt der er å vite i denne verden? Nei, det gjør jeg jo ikke svarte ateisten. Vel, la oss tenke oss at du vet 50 % av alt der er å vite i denne verden. Det er likevel ganske mye. Jo det var ateisten enig i. Kan det hende, spurte den kristne, at Gud er i den delen du ikke vet noe om?

TONE DALHAUG  post@livtilord.com

                                                                   

Når gresset er grønnere

Du har sikkert lagt merke til det du og, at gresset ofte virker grønnere på andre siden. Huset, ekteskapet, økonomien, samholdet, karrieren, ja det meste kan virke frodigere på andre siden.  

Jeg for eksempel har stadig smugtittet over gjerdekanten og sett mye bedre hus enn det vi har. Jeg har til og med sett et sånt drømmested ikke så langt fra her vi bor og tenkt at hvis det kommer noe hus til salgs der, da må vi slå til. Men for meg og min familie er det også i alle ting viktig å spørre Gud: Hva er din vilje i dette?

Hele tiden har jeg fått tanker om at vi skal være her vi er, men ikke slått meg til ro. Jeg har latt døren stå på gløtt mot noe annet. Rett som det er har barna uoppfordret fortalt hvor godt de trives akkurat her og hvor fint de synes huset og hagen vår er. I den siste tiden har vi også fått anledning til å ordne en del ting som vi har drømt om i mange år. Alle barna og mannen er skjønt enige om at her trives vi. Den uroen jeg har kjent har jeg gitt til Gud og sagt, er det bare meg Gud, så hjelp meg å stenge den døra.
 

Så skjedde det underlige nå nylig. Jeg så et hus til salgs akkurat der drømmeplassen min var. Men vet du hva, jeg har ikke vært forbi og sett på det en eneste gang. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde lyst på det og kjente fred for at vi skal være her vi er nå. For en befrielse.
 

Det handler egentlig bare om å våge å spørre Gud, ikke min vilje, men din Herre. Våge å gi slipp, leve i lyset. Da vil du bli ledet. Den mest interessante oppdagelsen ved å måtte lukke døren til noe på andre siden er at det skjer noe med det du har, og med deg selv. Du begynner å vanne ditt eget gress, du finner løsninger, du blir kreativ, handler og tar vare på. Og snart oppdager du at det har blitt grønnere på din egen side.
 

TONE

NB! Det er selvfølgelig ikke slik at man alltid skal lukke døra til noe, aldri se over gjerdekanten. Noen ganger er det tid for noe nytt, men det viktigste valget jeg gjør som troende er å ikke la mitt ego velge for meg. Jeg velger å la Gud ta avgjørelsen i livet mitt, for det vet jeg er det beste. Ikke alltid like lett, men min erfaring er at det alltid har blitt til stor fred og velsignelse. Dersom du leser dette og ikke tror på Gud, så virker det kanskje litt rart det jeg sier, men det er virkelig, Gud finnes og Han kan du faktisk ha en relasjon med.

Den vakreste tid

Til deg som føler at livet går for fort og at du så gjerne skulle vært litt yngre enn du er akurat nå. Vær oppmuntret, din tid er nå:)

Den vakreste tid.

Jeg er et 100 % sommermenneske. Jeg lever for sommeren og elsker varmen, lyse netter og uteliv. Men jeg er også glad i de andre årstidene. Spesielt har jeg lært å sette større pris på høsten enn jeg gjorde tidligere. På en av mine mange skogsturer nå i høst ble jeg helt bergtatt av de vakre fargene. Jeg har sett dem før, men ikke reflektert så dypt over dem som nå. Det var som om trærne ropte til meg: Er vi ikke vakre, ja på vårt vakreste akkurat nå!

Jeg måtte medgi at jo, selv om jeg er et sommermenneske så er dere det. Det er nå jeg ser hvem dere virkelig er. Om sommeren er dere stort sett grønne og veldig like. Men nå, ja nå er dere gule, oransje, gylne og ildrøde. Til og med noen av barna mine kommenterte fargene en dag.  ” Se, mamma, er ikke det treet nydelig.”  ” Jo, på sitt mest praktfulle,” svarte jeg. Kort tid før det mister alt og går til hvile.

 I skogen den dagen fortalte fargene meg så mye. De fortalte meg at disse trærne har tålt en storm eller to. De har stått faste gjennom kulde og regn, hete og tørke. De har gitt ly for fugler og insekter og bidratt til den livsviktige fotosyntesen. De sto der virkelig i sin vakreste og beste sesong. De vitnet om levd liv.

Jeg fikk se at livets høst er kort, men en svært verdifull tid i våre liv. Det er en tid hvor vi virkelig skal få stråle i de vakreste farger vi har og bidra enda sterkere med det vi har. En tid hvor du vil skille deg ut fra mengden, fra sommerens frodighet og vårens jomfruelige friskhet. Du vil lyse sterkere enn du noen gang har gjort, og alle vil se på deg og si: Se! hvor vakker hun er.

Tone. http://www.livtilord.com/  Følg gjerne bloggen min, det er veldig oppmuntrende. Har du en blogg?