Stappfulle kirker

For tiden jobber jeg med et nytt bokprosjekt. Det er en barnebok for litt eldre barn: 10-13 år. Boken heter foreløpig: Løvenes fjell og er en dokumentarisk bok med småstykker fra egne opplevelser fra turen til et av verdens fattigste land. På turen traff jeg 12 barn på barnehjemmet My Home. Jeg dro på oppdagelsesferd på verdens vakreste strand, besøkte en kirke med blikktak, spise mango og laget party med barna på My Home.

Her er et av stykkene som kommer i boken.

Stappfulle kirker

I et av verdens fattigste land har de ikke svære katedraler eller hvitmalte kirker, men de har kirker. Ikke så fine å se på som de hjemme kanskje, men de er i alle fall stappfulle av mennesker.

I de kirkene jeg er innom her i Sierra Leone så roper presten så høyt inn i mikrofonen at jeg må holde for ørene en liten stund. Jeg tror han roper fordi han har noe viktig å si. Det høres ut som han har noe viktig å si, stort sett hele tiden.

Denne søndagen har Petal og meg bestemt oss for å bli med barna på My Home til kirken deres. Der er det ingen som synger forsiktige salmer. De roper, klapper og danser til sangene. De ber ikke stille heller. Alt har høy lyd.  På veggene henger det ikke malerier eller ikoner. Her er ingen vinduer med glassmosaikk. Men pyntet har de, både kirken og seg selv. Damene har vakre kjoler i fargerike mønstre. På veggene er det et rutemønstret stoff i hvitt og sort. Det er fint, men jeg blir litt svimmel av å se på det. Jeg ser heller rett frem på presten og hans medhjelpere. De har blanke sko og fine dresser med silkebånd over rygg og mage, nesten sånn som konger har.

Jeg forstår ikke språket, jeg svetter, ikke bare litt, det renner fra panna. Her er ingen aircondition. Jeg drikker vann og bruker hendene som vifte. Frem og tilbake.

Plutselig er det noen som prikker meg og Petal på skulderen. Vi må gå frem forklarer de på engelsk. Presten har fått høre at vi er gjester og synes det er så bra at Petal og familien har startet barnehjem. Menigheten synes det er hyggelig at vi er der på besøk og de vil gjerne be for oss. Jeg synes det er litt flaut, men jeg må jo gå frem. Presten ber for framtiden vår og ønsker at Gud skal gi oss alt godt.

Mens jeg står der fremme og hører, så tenker jeg på mange ting. Veldig mange ting.

Jeg tenker på at det er uvant å se så fulle kirker, og at det er litt overraskende at noen som har så lite ber til Gud om å gi oss som har så mye, enda mer. Jeg tenker at de som har lite ofte er flinkere til å tenke på andre, enn de som har mye.

Jeg tenker at det er litt flaut at vi har så mange flotte kirker hjemme i Norge, og at noen av dem står nesten tomme.

Presten ber en lang bønn for oss. En liten gutt kikker på meg, som om han tenker, hvem er du? Jeg smiler til ham. Han smiler tilbake.

Jeg tenker at om jeg kunne velge, så ville jeg heller gå til kirke i et stappfullt skur, enn i en tom katedral.

Tone