Stappfulle kirker

For tiden jobber jeg med et nytt bokprosjekt. Det er en barnebok for litt eldre barn: 10-13 år. Boken heter foreløpig: Løvenes fjell og er en dokumentarisk bok med småstykker fra egne opplevelser fra turen til et av verdens fattigste land. På turen traff jeg 12 barn på barnehjemmet My Home. Jeg dro på oppdagelsesferd på verdens vakreste strand, besøkte en kirke med blikktak, spise mango og laget party med barna på My Home.

Her er et av stykkene som kommer i boken.

Stappfulle kirker

I et av verdens fattigste land har de ikke svære katedraler eller hvitmalte kirker, men de har kirker. Ikke så fine å se på som de hjemme kanskje, men de er i alle fall stappfulle av mennesker.

I de kirkene jeg er innom her i Sierra Leone så roper presten så høyt inn i mikrofonen at jeg må holde for ørene en liten stund. Jeg tror han roper fordi han har noe viktig å si. Det høres ut som han har noe viktig å si, stort sett hele tiden.

Denne søndagen har Petal og meg bestemt oss for å bli med barna på My Home til kirken deres. Der er det ingen som synger forsiktige salmer. De roper, klapper og danser til sangene. De ber ikke stille heller. Alt har høy lyd.  På veggene henger det ikke malerier eller ikoner. Her er ingen vinduer med glassmosaikk. Men pyntet har de, både kirken og seg selv. Damene har vakre kjoler i fargerike mønstre. På veggene er det et rutemønstret stoff i hvitt og sort. Det er fint, men jeg blir litt svimmel av å se på det. Jeg ser heller rett frem på presten og hans medhjelpere. De har blanke sko og fine dresser med silkebånd over rygg og mage, nesten sånn som konger har.

Jeg forstår ikke språket, jeg svetter, ikke bare litt, det renner fra panna. Her er ingen aircondition. Jeg drikker vann og bruker hendene som vifte. Frem og tilbake.

Plutselig er det noen som prikker meg og Petal på skulderen. Vi må gå frem forklarer de på engelsk. Presten har fått høre at vi er gjester og synes det er så bra at Petal og familien har startet barnehjem. Menigheten synes det er hyggelig at vi er der på besøk og de vil gjerne be for oss. Jeg synes det er litt flaut, men jeg må jo gå frem. Presten ber for framtiden vår og ønsker at Gud skal gi oss alt godt.

Mens jeg står der fremme og hører, så tenker jeg på mange ting. Veldig mange ting.

Jeg tenker på at det er uvant å se så fulle kirker, og at det er litt overraskende at noen som har så lite ber til Gud om å gi oss som har så mye, enda mer. Jeg tenker at de som har lite ofte er flinkere til å tenke på andre, enn de som har mye.

Jeg tenker at det er litt flaut at vi har så mange flotte kirker hjemme i Norge, og at noen av dem står nesten tomme.

Presten ber en lang bønn for oss. En liten gutt kikker på meg, som om han tenker, hvem er du? Jeg smiler til ham. Han smiler tilbake.

Jeg tenker at om jeg kunne velge, så ville jeg heller gå til kirke i et stappfullt skur, enn i en tom katedral.

Tone

En god latter...

Vi sitter i bilen, datteren min og jeg.Vi er på vei til et eller annet. Jeg husker ikke helt hva, men jeg husker at det hadde vært litt hektisk før vi kom oss avgårde. Litt amper stemning kan du si, og vi var ikke i så veldig godt humør noen av oss. Plutselig sier jeg et eller annet som datteren min synes er så utrolig morsomt, og hun begynner å le. Jeg kjenner at jeg må ta et valg. Skal jeg fortsette å være sur og streng eller se det komiske i situasjonen. Jeg velger det siste, og så er vi i gang. Vi ler og ler. Og når først krampa tar deg, så ler du av alt. 

David Shankbone / Foter.com / CC BY-SA

Når latteren roer seg er uoverensstemmelsene bleknet litt. Jeg skjønner at jeg maser litt vel mye, og vi får snakket sammen, men mest av alt ler vi.

Vi har hatt mange slike morsomme stunder i familien. Og når jeg tenker tilbake på egen ungdomstid og tiden som ung voksen så husker jeg best av alt de gode stundene rundt bordet hjemme, hvor vi lo. Vi mimret og delte gode minner, og latteren satt løst. Det er så utrolig befriende å le. Det letter på tungsinnet og problemene flyr nærmest avgårde med latteren. Vi ser ting på en annen måte. Problemene virker ikke så alvorlige lenger.

Jeg tror vi hadde løst mange ting ved å le litt mer. Ikke bare forlenger den livet sies det, men jeg tror den skaper større grobunn for kjærligheten. Både mellom søsken, mellom foreldre og barn, og mellom ektefellene. Dersom vi kan le sammen er det vanskeligere å henge seg opp i filleting. Dersom vi ler sammen er det enklere å se et større bilde, lettere å se muligheter.

Jeg elsker å le, sammen med mannen min, sammen med barna mine, og sammen med venner. Og jeg elsker fruktene av den gode latteren. Kjenner du det trekker litt i smilebåndet. Sett i gang, til krampa tar deg.

Tone                                

www.livtilord.com    

post@livtilord.com                                                           

Mor,far og barn

Fra stuen hører jeg yngste jenta vår og venninnen deler ut roller. De har tatt frem en haug med dukker og leker den berømte leken: mor, far og barn. Jeg husker faktisk tilbake til egen barndom, at vi lekte denne herlige leken. Noen ganger utvider de rollespillet til å omfatte venner og besteforeldre, men kjernefamilien er alltid utgangspunktet for leken.

Min mann og jeg har besøkt flere barnehjem rundt om i verden, og alle steder ser vi det samme. Uten at barna selv kjenner begrepet kjernefamilie, så er det det de ønsker seg. De vil ha en mamma og en pappa. Mor og far. Men selv om en har en mor og far, så er det ikke sikkert at de er tilstede. Og selv om de er tilstede er det ikke sikkert at de er nær. Det vil gi savn og påvirke deg på en eller annen måte.

Fra stuen hører jeg krangel. Jeg går inn for å høre hva det er, og jentene ler og sier at de bare leker med dukkene sine. De må løse problemer, bli venner, finne ut av det. Det må vi også. Hvordan kan vi lære barna våre og ordne opp i konflikter, holde sammen, tilgi, være nær, dersom vi ikke klarer det. Vi skulle gjøre alt som står i vår makt for å skape en familie som holder sammen og har det godt. Barna fortjener det, Gud har bedt oss om det og vi vil bli velsignet av det. Kjernefamilien er den minste ”celle” vi har fått til å fungere sammen. I denne kjernen utfordres vi på alle områder i livet. Her kan vi praktisere alt det Jesus lærte oss. Hvis vi ikke klarer å omgås hverandre her, finne løsninger og bli venner, hvorfor i all verden tror vi at vi skal klare det bedre i andre relasjoner og sammenhenger.

Fra stuen hører jeg plutselig latter. Krangelen er over. Mor, far og barn har funnet løsninger.

TONE DALHAUG  post@livtilord.com

Når grunntonen er feil

I familien vår innledet vi vinterferien med hyttetur og ski.

Med en fullstappet bil kjørte vi forventningsfulle av gårde fredags kvelden. Skiutsyr til enhver anledning var med.

Lørdag morgen våknet vi til strålende sol. Langrennsturen kom til å bli en suksess, ingen tvil om det. Tante og fettere var også med. Men hva i all verden?

 - ER IKKE STAVENE MINE MED! Ropte jeg nærmest vantro. Det var jo det siste jeg spurte om før vi dro ” Har vi sjekket at alle har skiutstyr med ”. Langrennstur uten staver? Ja, det blir som å reise utenlands uten pass og bankkort.

Det lå noen slalåmstaver i bilen, men å gå mange kilometer med 90 graders vinkel i ryggen var uaktuelt. Min søster kom til og ville ofre seg, men det vart da ikke aktuelt. Det var jo ikke hennes feil. Min mann og jeg, i alle fall jeg, måtte ha en diskusjonsrunde på hvordan denne tragedien kunne oppstå. Men forholdsvis raskt innså vi at det ikke brakte oss videre. Med kreative løsninger ble det en fantastisk skitur likevel, men for noen ektepar kan slike episoder bli dråpen som.., ja du skjønner.

Hva er det som gjør at noen haler inn seieren da? Jeg tror det handler om å ha en ren grunntone i ekteskapet. Du vet om du skal spille en dur på pianoet så må grunntonen være riktig for at resten skal låte bra. Om den første fingeren treffer feil, hjelper det ikke hvor bra de andre står, det blir bare feil dur uansett. Kjenner dere at det skurrer i relasjonen. Er det vanskelig å slippe taket etter episoder. Jobb med grunntonen. Let etter det som opprinnelig var der. Snakk sammen, rens opp, finn respekten igjen. Om nødvendig, stem hele pianoet. Da er det mye lettere å justere feilslagene.