På øverste hylle

Jeg hørte en gang en fagperson som uttalte om en klient: Ja vedkommende kommer jo ikke til å kunne velge fra øverste hylle.

Jeg antar at fagpersonen mente en høyere akademisk utdanning, et yrke som krever mange år på skolebenken, og mengder av teori.

Men hva er egentlig øverste hylle? Er det virkelig å bli teolog, lege, psykolog, advokat, pilot?

Jeg kunne blitt noe av dette, hvis jeg ville. Jeg hadde evner og karakterer gode nok, men jeg gikk en annen vei. Jeg tok utdanning, litt hummer og kanari, og har hatt mange gode jobber, men i dag prøver jeg å leve av å formidle, skrive bøker og oppmuntre mennesker gjennom små skriblerier. Jeg er på en vei, og håper den bringer meg dit hen at jeg kan leve av det. Hvorfor velger jeg noe slikt, noe så usikkert. Jo fordi det gir meg så utrolig mye. Jeg liker det, jeg trives og jeg tror jeg er på den veien som Gud vil ha meg.

Jeg kunne valgt på øverste hylle og tjent 600.000, kanskje mer i året. Og tro meg, på dårlige dager ønsker jeg at jeg hadde gjort det. Hvorfor dro jeg ikke til NTH som læreren min anbefalte. Det er jo mangel på ingeniører og realfagslærere. Jeg kunne gjort det godt, men jeg valgte det ikke. Rett og slett fordi jeg ikke hadde lyst. Det var ikke mitt kall, ikke min vei.

Fra mitt ståsted og fra mitt perspektiv er det å kunne velge på øverste hylle å kunne velge det som gir deg glede, det som får frem det beste i deg, det som tenner gnisten i øynene og får tårene til å sprette. Og som kristen vil jeg si: Det som er kallet ditt, din livsoppgave. Det er å velge fra øverste hylle det. Og det flotte er at Han som gir deg kallet, han skapte deg og vet alt om deg. Han vil derfor sette deg i stand. Med eller uten de rette fagene, de rette karakterene. Med eller uten en diagnose, med eller uten en dramatisk fortid. Han vil gjøre det, det kan du være sikker på.

Hilsen Tone:-)

Stappfulle kirker

For tiden jobber jeg med et nytt bokprosjekt. Det er en barnebok for litt eldre barn: 10-13 år. Boken heter foreløpig: Løvenes fjell og er en dokumentarisk bok med småstykker fra egne opplevelser fra turen til et av verdens fattigste land. På turen traff jeg 12 barn på barnehjemmet My Home. Jeg dro på oppdagelsesferd på verdens vakreste strand, besøkte en kirke med blikktak, spise mango og laget party med barna på My Home.

Her er et av stykkene som kommer i boken.

Stappfulle kirker

I et av verdens fattigste land har de ikke svære katedraler eller hvitmalte kirker, men de har kirker. Ikke så fine å se på som de hjemme kanskje, men de er i alle fall stappfulle av mennesker.

I de kirkene jeg er innom her i Sierra Leone så roper presten så høyt inn i mikrofonen at jeg må holde for ørene en liten stund. Jeg tror han roper fordi han har noe viktig å si. Det høres ut som han har noe viktig å si, stort sett hele tiden.

Denne søndagen har Petal og meg bestemt oss for å bli med barna på My Home til kirken deres. Der er det ingen som synger forsiktige salmer. De roper, klapper og danser til sangene. De ber ikke stille heller. Alt har høy lyd.  På veggene henger det ikke malerier eller ikoner. Her er ingen vinduer med glassmosaikk. Men pyntet har de, både kirken og seg selv. Damene har vakre kjoler i fargerike mønstre. På veggene er det et rutemønstret stoff i hvitt og sort. Det er fint, men jeg blir litt svimmel av å se på det. Jeg ser heller rett frem på presten og hans medhjelpere. De har blanke sko og fine dresser med silkebånd over rygg og mage, nesten sånn som konger har.

Jeg forstår ikke språket, jeg svetter, ikke bare litt, det renner fra panna. Her er ingen aircondition. Jeg drikker vann og bruker hendene som vifte. Frem og tilbake.

Plutselig er det noen som prikker meg og Petal på skulderen. Vi må gå frem forklarer de på engelsk. Presten har fått høre at vi er gjester og synes det er så bra at Petal og familien har startet barnehjem. Menigheten synes det er hyggelig at vi er der på besøk og de vil gjerne be for oss. Jeg synes det er litt flaut, men jeg må jo gå frem. Presten ber for framtiden vår og ønsker at Gud skal gi oss alt godt.

Mens jeg står der fremme og hører, så tenker jeg på mange ting. Veldig mange ting.

Jeg tenker på at det er uvant å se så fulle kirker, og at det er litt overraskende at noen som har så lite ber til Gud om å gi oss som har så mye, enda mer. Jeg tenker at de som har lite ofte er flinkere til å tenke på andre, enn de som har mye.

Jeg tenker at det er litt flaut at vi har så mange flotte kirker hjemme i Norge, og at noen av dem står nesten tomme.

Presten ber en lang bønn for oss. En liten gutt kikker på meg, som om han tenker, hvem er du? Jeg smiler til ham. Han smiler tilbake.

Jeg tenker at om jeg kunne velge, så ville jeg heller gå til kirke i et stappfullt skur, enn i en tom katedral.

Tone

En god latter...

Vi sitter i bilen, datteren min og jeg.Vi er på vei til et eller annet. Jeg husker ikke helt hva, men jeg husker at det hadde vært litt hektisk før vi kom oss avgårde. Litt amper stemning kan du si, og vi var ikke i så veldig godt humør noen av oss. Plutselig sier jeg et eller annet som datteren min synes er så utrolig morsomt, og hun begynner å le. Jeg kjenner at jeg må ta et valg. Skal jeg fortsette å være sur og streng eller se det komiske i situasjonen. Jeg velger det siste, og så er vi i gang. Vi ler og ler. Og når først krampa tar deg, så ler du av alt. 

David Shankbone / Foter.com / CC BY-SA

Når latteren roer seg er uoverensstemmelsene bleknet litt. Jeg skjønner at jeg maser litt vel mye, og vi får snakket sammen, men mest av alt ler vi.

Vi har hatt mange slike morsomme stunder i familien. Og når jeg tenker tilbake på egen ungdomstid og tiden som ung voksen så husker jeg best av alt de gode stundene rundt bordet hjemme, hvor vi lo. Vi mimret og delte gode minner, og latteren satt løst. Det er så utrolig befriende å le. Det letter på tungsinnet og problemene flyr nærmest avgårde med latteren. Vi ser ting på en annen måte. Problemene virker ikke så alvorlige lenger.

Jeg tror vi hadde løst mange ting ved å le litt mer. Ikke bare forlenger den livet sies det, men jeg tror den skaper større grobunn for kjærligheten. Både mellom søsken, mellom foreldre og barn, og mellom ektefellene. Dersom vi kan le sammen er det vanskeligere å henge seg opp i filleting. Dersom vi ler sammen er det enklere å se et større bilde, lettere å se muligheter.

Jeg elsker å le, sammen med mannen min, sammen med barna mine, og sammen med venner. Og jeg elsker fruktene av den gode latteren. Kjenner du det trekker litt i smilebåndet. Sett i gang, til krampa tar deg.

Tone                                

www.livtilord.com    

post@livtilord.com                                                           

Mor,far og barn

Fra stuen hører jeg yngste jenta vår og venninnen deler ut roller. De har tatt frem en haug med dukker og leker den berømte leken: mor, far og barn. Jeg husker faktisk tilbake til egen barndom, at vi lekte denne herlige leken. Noen ganger utvider de rollespillet til å omfatte venner og besteforeldre, men kjernefamilien er alltid utgangspunktet for leken.

Min mann og jeg har besøkt flere barnehjem rundt om i verden, og alle steder ser vi det samme. Uten at barna selv kjenner begrepet kjernefamilie, så er det det de ønsker seg. De vil ha en mamma og en pappa. Mor og far. Men selv om en har en mor og far, så er det ikke sikkert at de er tilstede. Og selv om de er tilstede er det ikke sikkert at de er nær. Det vil gi savn og påvirke deg på en eller annen måte.

Fra stuen hører jeg krangel. Jeg går inn for å høre hva det er, og jentene ler og sier at de bare leker med dukkene sine. De må løse problemer, bli venner, finne ut av det. Det må vi også. Hvordan kan vi lære barna våre og ordne opp i konflikter, holde sammen, tilgi, være nær, dersom vi ikke klarer det. Vi skulle gjøre alt som står i vår makt for å skape en familie som holder sammen og har det godt. Barna fortjener det, Gud har bedt oss om det og vi vil bli velsignet av det. Kjernefamilien er den minste ”celle” vi har fått til å fungere sammen. I denne kjernen utfordres vi på alle områder i livet. Her kan vi praktisere alt det Jesus lærte oss. Hvis vi ikke klarer å omgås hverandre her, finne løsninger og bli venner, hvorfor i all verden tror vi at vi skal klare det bedre i andre relasjoner og sammenhenger.

Fra stuen hører jeg plutselig latter. Krangelen er over. Mor, far og barn har funnet løsninger.

TONE DALHAUG  post@livtilord.com

Når grunntonen er feil

I familien vår innledet vi vinterferien med hyttetur og ski.

Med en fullstappet bil kjørte vi forventningsfulle av gårde fredags kvelden. Skiutsyr til enhver anledning var med.

Lørdag morgen våknet vi til strålende sol. Langrennsturen kom til å bli en suksess, ingen tvil om det. Tante og fettere var også med. Men hva i all verden?

 - ER IKKE STAVENE MINE MED! Ropte jeg nærmest vantro. Det var jo det siste jeg spurte om før vi dro ” Har vi sjekket at alle har skiutstyr med ”. Langrennstur uten staver? Ja, det blir som å reise utenlands uten pass og bankkort.

Det lå noen slalåmstaver i bilen, men å gå mange kilometer med 90 graders vinkel i ryggen var uaktuelt. Min søster kom til og ville ofre seg, men det vart da ikke aktuelt. Det var jo ikke hennes feil. Min mann og jeg, i alle fall jeg, måtte ha en diskusjonsrunde på hvordan denne tragedien kunne oppstå. Men forholdsvis raskt innså vi at det ikke brakte oss videre. Med kreative løsninger ble det en fantastisk skitur likevel, men for noen ektepar kan slike episoder bli dråpen som.., ja du skjønner.

Hva er det som gjør at noen haler inn seieren da? Jeg tror det handler om å ha en ren grunntone i ekteskapet. Du vet om du skal spille en dur på pianoet så må grunntonen være riktig for at resten skal låte bra. Om den første fingeren treffer feil, hjelper det ikke hvor bra de andre står, det blir bare feil dur uansett. Kjenner dere at det skurrer i relasjonen. Er det vanskelig å slippe taket etter episoder. Jobb med grunntonen. Let etter det som opprinnelig var der. Snakk sammen, rens opp, finn respekten igjen. Om nødvendig, stem hele pianoet. Da er det mye lettere å justere feilslagene.

 

Tid for sjøsetting

Fra en liten bærbar radio høres populærmusikk fra 80-tallet. Jeg hører også lyden av sandpapir som pusser slitt lakk på treverk. Presenningen som har stått der gjennom vinteren er tatt bort og den gylne tresnekka venter bare på å bli ferdig. Innimellom trærne står båten godt beskyttet mot vær og vind.

Jeg har i mange år sett denne vakre trebåten stå der, litt gjemt innimellom løvtrærne. Med presenning om vinteren, åpen og innbydende om våren og sommeren. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett båten sjøsatt. Den har liksom alltid stått der innimellom trærne. Den står fint der, men den blir jo ikke brukt til det den var tenkt til.

Den får ikke oppleve den friske sjøbrisen, fangsten av fersk makrell, svaberg, sjø som glitrer i solen og bølgeskvulp en rolig sommerkveld. Det kan hende eieren har tatt på seg et skikkelig renoveringsprosjekt som tar år, eller kanskje har båten blitt gutterommet hvor han får være alene og gjøre det han liker aller best, lytte til radioen og pusse tre, mens han tar seg en kaffekopp i    ny og ne.

Men båten som har stått der, år etter år, ga meg noen tanker om oss mennesker. En felle vi kan gå i. Vi har et oppdrag, et kall, kanskje har du en fått en profeti over livet ditt eller kjenner en sterk drøm presse på, men så skjer det ingen ting. Vi lammes litt og blir stående der og pusser og pusser år etter år. Vi blir liksom aldri klar, vi venter på den perfekte tiden, den spesielle og overbevisende bekreftelsen. Kanskje skal vi bare bli litt flinkere først, litt friskere, litt slankere, litt mer opplagt. Kanskje aksepterer vi bare at frykten er der, som om den ikke kan overvinnes.

Men nå er det altså tid for sjøsetting. Du har pusset og ventet lenge nok nå. Den perfekte tiden kommer sjeldent. Så se å få båten sjøsatt.

Illustratør Heidi S. Hansen

Å bli båret

Kirkeklokkene slår. Fire voksne menn og to unge gutter, pent kledd, reiser seg. De går bort til den hvite kisten og tar tak i hvert sitt håndtak. De løfter forsiktig og bærer sin far og bestefar ut av kirkerommet og ut i den kjølige vinterdagen.



Foto: Tone Dalhaug



DEN NÆRMESTE familien følger etter. Det er trist, men også en fin og verdig avslutning på bestefar og svigerfar sitt liv her på jord. Det blir så sterkt for meg i det vi går nedover mot gravplassen, å se de fire sønnene og to av sønnesønnene bære kisten med far oppi. En gang var det disse sønnene som ble båret inn i denne verden av sin far og mor. Nå er det sønnene som bærer sin far ut av denne verden.

NEDOVER BAKKEN går vi. Kisten er satt på hjul og trilles rolig på grusen som er lagt ut på det isete underlaget. Jeg tenker at det er fint at sønner og sønnesønner bærer sin far til det siste hvilestedet før himmelen. Ikke alle har sønner som kan bære dem slik. Det er heller ikke alle som har en far eller mor som bærer dem inn i livet.

NEDE VED gravplassen legger barnebarna røde roser på kisten. Tolv stykker blir det. Vi gråter, barna gråter. Oppi kisten ligger minner. Bilder, fortellinger og avskjedsord til bestefar. Ikke alle som ligger i en kiste har noen som feller tårer for dem. Ikke alle får minner og ord med seg i kisten.

JORD LEGGES PÅ, ord sies og en sang synges. Klemmer gis, omsorg vises. Ikke alle opplever å stå sammen og bli båret av hverandre i en slik stund. I Bibelen står det: Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov. Står du i en sorg og kjenner at du skulle vært den som ble båret, så vit at Jesus sier til deg akkurat nå: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Når du ikke klarer å bære, så bærer Jesus deg.  

Tone Dalhaug   post@livtilord.com

Et nytt år eller en ny dag




Foto: Tone Dalhaug, Kenya 2005

Ved hvert årsskifte kommer de. Forsetter, profetier, slankekurer, flotte taler og oppskrifter på et nytt og bedre liv. Et nytt år skaper tydeligvis forventninger, og markedskreftene utnytter det til sin fordel. Noen er så lei av å mislykkes med forsetter at de ikke har noen.  

I kristne sammenhenger i inn og utland kan man høre ord om at dette året skal bli slik eller slik. Og noen kjenner at dette året blir akkurat det året hvor alt skal bli så annerledes. Og jeg har ingen grunn til å betvile verken det ene eller det andre, men jeg lurer på om Gud er like opptatt av årsskifter som vi er. Kanskje han synes det er kjempeviktig og til og med sender opp raketter i himmelen et sted.

Men det kan også hende at han ikke bryr seg om årsskifter i det hele tatt. Han har jo uansett sin egen kalender han forholder seg til. Det jeg er ganske sikker på, er at Gud er opptatt av at vi velger Hans vei hver dag. At vi vil være disipler av den Himmelske Gud hver dag. At vi vil følge de råd og prinsipper som Han med de beste hensikter har gitt oss hver dag. At vi elsker Herren vår Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv hver dag. Da kommer jo resten nærmest av seg selv. Den type forsett tror jeg virkelig Gud liker, men om vi tar et slikt standpunkt ved nyttår, på bursdagen vår, eller en hvilken som helst kjedelig mandag i året, ja det tror jeg spiller mindre rolle for Gud.

Uansett forsetter, løfter, visjoner og drømmer vi måtte ha for det nye året, så er det de valgene vi tar og de ordene vi taler ut hver ny dag som virkelig gjør den store forskjellen. Da blir det ikke så farlig om vi mislykkes innimellom. For vi kan ta nye valg i morgen. Vi har nemlig en nådefull og tilgivende Gud. Ha en god ny dag.

Julen i Santiago

JEG SITTER og ser på et blinkende plastjuletre. I toppen skinner en stjerne. Klokken er halv ett om natten. Trafikken ute har roet seg og den intense varmen har sluppet taket for noen timer. Det tomme, trøtte blikket mitt fanger inn julestjerna i toppen av treet. Jeg snur meg mot mannen min og sier: Det er jo snart jul. Vi kommer ikke hjem til jul. Skuffelsen ligger tydelig innbakt i ordene jeg sier, og i ett nu får jeg en hel preken i fanget mitt. 

VI ER I CHILE og henter lillesøster. Ei skjønn jente på 8 år. Det er desember 2008. Vi har vært her i 6 uker allerede, med fire barn, vært igjennom rettsprosesser, ventet, flyttet ut og inn av leiligheter, vært syke, strevet oss frem på spansk, fått nye venner, erfart fem jordskjelv og svaiende bygninger og er kjempeslitne. Rett før jul reiser våre nye venner til USA og vi kjenner oss utrolig ensomme og forlatt akkurat da. Midt i millionbyen Santiago sitter en familie som nettopp er blitt seks og venter på ubestemt tid. Vi trodde alle at vi skulle komme hjem til jul. Til snøen, duftene, familien og den lille hunden vår. Ja alt vi var så glad i. Barna kjenner skuffelsen og vi kjenner oss slitne.

JEG SITTER og ser på julestjerna og berøres plutselig sterkt av Den Hellige Ånd. Jeg får tanker som setter det hele i et nytt perspektiv. For 2000 år siden forlot Jesus, Guds sønn, sin himmelske herlighet for å bli født i en liten stall. Han forlot det kjente og kjære, det trygge og vakre for å leve et kort liv på jorden. Han forlot det for å bli spottet og hånet, for å dø en pinefull død. For å overvinne den onde og oppstå igjen. Det gjorde han frivillig for deg og meg. Han ofret noe for at vi skulle få en fremtid. I det øyeblikket så jeg at vi som familie kunne ofre en jul i Norge for at jenta vår skulle få en fremtid, det hun ønsket seg aller mest, en familie. Det ble så klart for meg at jul også handler om å ofre noe, forsake noe. Det ble en viktig erfaring, en god jul og en god preken for oss alle.

Å tro på det usanselige




© Flickr user Thowra_uk

Det er umulig å tro på noe jeg ikke kjenner, sanser eller ser var det en person som sa til meg for ikke så lenge siden. Selv mente h*n å være sikker på at Gud ikke fantes, nettopp fordi personen ikke kunne se noe til Ham. I programmet: På Tro og Are, skulle også ateisten Are se om han kunne sanse Gud på en eller annen måte blant pinsevenner. Hans opplevelse underveis var at han ikke merket noe og følte seg litt utenfor fortalte han. I avslutningen konkluderte han med fortsatt å være ateist.

Å SANSE det en troende sanser når man ikke tror selv er vanskelig. Men er det mulig å tro at noe du selv ikke sanser likevel kan være sant? Vi vet jo i dag at det er en rekke ting mennesket ikke kan sanse, men som likevel er sanne. De fleste vet at hvalen kan høre frekvenser som det menneskelige øret ikke kan høre. Vi vet at der finnes lys som øye ikke kan se, men som spesielle tekniske instrumenter kan oppfatte. At hunder kan kjenne dufter som vi ikke har muligheten til å sanse er også sant. Det er derfor vi har sporhunder.

                                                                         

DET BLIR dermed tullete av meg å avfeie hunden min når den prøver å fortelle meg at det ligger noe fantastisk deilig på jordet der borte. Bare innbilning kan jeg si. Jeg hverken ser eller lukter noe som helst. Er jeg derimot villig til å undersøke saken nærmere og la hunden lede meg vil jeg snart se at den hadde helt rett. En deilig, inntørka loffskive med skinke på ligger godt gjemt under noen gresstuster ute på jordet. Den sanser noe jeg ikke kan sanse.

I EN virkelig samtale jeg fikk referert var det en kristen og en ateist som sto og pratet sammen. Den kristne spurte ateisten: Vet du alt der er å vite i denne verden? Nei, det gjør jeg jo ikke svarte ateisten. Vel, la oss tenke oss at du vet 50 % av alt der er å vite i denne verden. Det er likevel ganske mye. Jo det var ateisten enig i. Kan det hende, spurte den kristne, at Gud er i den delen du ikke vet noe om?

TONE DALHAUG  post@livtilord.com

                                                                   

Når gresset er grønnere

Du har sikkert lagt merke til det du og, at gresset ofte virker grønnere på andre siden. Huset, ekteskapet, økonomien, samholdet, karrieren, ja det meste kan virke frodigere på andre siden.  

Jeg for eksempel har stadig smugtittet over gjerdekanten og sett mye bedre hus enn det vi har. Jeg har til og med sett et sånt drømmested ikke så langt fra her vi bor og tenkt at hvis det kommer noe hus til salgs der, da må vi slå til. Men for meg og min familie er det også i alle ting viktig å spørre Gud: Hva er din vilje i dette?

Hele tiden har jeg fått tanker om at vi skal være her vi er, men ikke slått meg til ro. Jeg har latt døren stå på gløtt mot noe annet. Rett som det er har barna uoppfordret fortalt hvor godt de trives akkurat her og hvor fint de synes huset og hagen vår er. I den siste tiden har vi også fått anledning til å ordne en del ting som vi har drømt om i mange år. Alle barna og mannen er skjønt enige om at her trives vi. Den uroen jeg har kjent har jeg gitt til Gud og sagt, er det bare meg Gud, så hjelp meg å stenge den døra.
 

Så skjedde det underlige nå nylig. Jeg så et hus til salgs akkurat der drømmeplassen min var. Men vet du hva, jeg har ikke vært forbi og sett på det en eneste gang. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde lyst på det og kjente fred for at vi skal være her vi er nå. For en befrielse.
 

Det handler egentlig bare om å våge å spørre Gud, ikke min vilje, men din Herre. Våge å gi slipp, leve i lyset. Da vil du bli ledet. Den mest interessante oppdagelsen ved å måtte lukke døren til noe på andre siden er at det skjer noe med det du har, og med deg selv. Du begynner å vanne ditt eget gress, du finner løsninger, du blir kreativ, handler og tar vare på. Og snart oppdager du at det har blitt grønnere på din egen side.
 

TONE

NB! Det er selvfølgelig ikke slik at man alltid skal lukke døra til noe, aldri se over gjerdekanten. Noen ganger er det tid for noe nytt, men det viktigste valget jeg gjør som troende er å ikke la mitt ego velge for meg. Jeg velger å la Gud ta avgjørelsen i livet mitt, for det vet jeg er det beste. Ikke alltid like lett, men min erfaring er at det alltid har blitt til stor fred og velsignelse. Dersom du leser dette og ikke tror på Gud, så virker det kanskje litt rart det jeg sier, men det er virkelig, Gud finnes og Han kan du faktisk ha en relasjon med.

Den vakreste tid

Til deg som føler at livet går for fort og at du så gjerne skulle vært litt yngre enn du er akurat nå. Vær oppmuntret, din tid er nå:)

Den vakreste tid.

Jeg er et 100 % sommermenneske. Jeg lever for sommeren og elsker varmen, lyse netter og uteliv. Men jeg er også glad i de andre årstidene. Spesielt har jeg lært å sette større pris på høsten enn jeg gjorde tidligere. På en av mine mange skogsturer nå i høst ble jeg helt bergtatt av de vakre fargene. Jeg har sett dem før, men ikke reflektert så dypt over dem som nå. Det var som om trærne ropte til meg: Er vi ikke vakre, ja på vårt vakreste akkurat nå!

Jeg måtte medgi at jo, selv om jeg er et sommermenneske så er dere det. Det er nå jeg ser hvem dere virkelig er. Om sommeren er dere stort sett grønne og veldig like. Men nå, ja nå er dere gule, oransje, gylne og ildrøde. Til og med noen av barna mine kommenterte fargene en dag.  ” Se, mamma, er ikke det treet nydelig.”  ” Jo, på sitt mest praktfulle,” svarte jeg. Kort tid før det mister alt og går til hvile.

 I skogen den dagen fortalte fargene meg så mye. De fortalte meg at disse trærne har tålt en storm eller to. De har stått faste gjennom kulde og regn, hete og tørke. De har gitt ly for fugler og insekter og bidratt til den livsviktige fotosyntesen. De sto der virkelig i sin vakreste og beste sesong. De vitnet om levd liv.

Jeg fikk se at livets høst er kort, men en svært verdifull tid i våre liv. Det er en tid hvor vi virkelig skal få stråle i de vakreste farger vi har og bidra enda sterkere med det vi har. En tid hvor du vil skille deg ut fra mengden, fra sommerens frodighet og vårens jomfruelige friskhet. Du vil lyse sterkere enn du noen gang har gjort, og alle vil se på deg og si: Se! hvor vakker hun er.

Tone. http://www.livtilord.com/  Følg gjerne bloggen min, det er veldig oppmuntrende. Har du en blogg?

Tett inntil

 

Hjemme hos oss har vi en deilig liten hund, en rødbrun Cavalier King Charles Spaniel, med lange myke ører. Barna synes han er verdens beste kosehund, og med rette. Han gir oss virkelig mange gleder, og vi har følt det som om han er sendt fra himmelen mange ganger.

Her en kveld lå han på gulvet og slappet så godt av. Ja det gjør han hver kveld, spesielt etter en lang tur i skogen. Pusten var så rolig, og jeg la meg ned på gulvet for å klappe ham. Jeg klødde den bak øret for det liker den så godt. Han glippet med øynene, ga fra seg et sånn lite stønn, som sa: Nå slapper jeg skikkelig av. Og nettopp det er jo dyrene, og hunden vår, helt fantastisk gode på. Når de slapper av, så slapper de skikkelig av.

Jeg la meg tett inntil Chico, som hunden vår heter. Hodet mitt lå inntil den myke, varme pelsen hans. Jeg holdt hånda rundt kroppen og kjente roen hos hunden smitte over på meg. Slik lå vi en stund, og jeg kjente pusten min ble roligere, kroppen slappet av, øynene glippet igjen. Sånn blir det når vi kommer tett inntil, vi preges av den vi er nær. Tenk om vi kunne komme så tett inntil Jesus at vi kjente Hans hjerteslag for oss, Hans fred som roet oss, Hans glede som løftet oss, Hans ro som dempet oss, Hans kjærlighet inni oss. Det er min bønn at jeg må komme så tett inntil deg Jesus at jeg preges mer og mer av deg.

Tone